Tiril og meg ser på Six Feet Under for tiden. Det er en overraskende gøy serie. Den kan virke litt for, vel, realistisk, men innimellom blir det virkelig sært. Som i sesong 3; første episode åpnet med en Twin Peaks-aktig greie hvor Nate vandrer mellom liv og død, og han ser seg selv pluss ølmage sitte foran TV-en som viser en såpeaktig greie (tenk Glamour) med totalt upassende falsk latter på alle de gale stedene, hvor karakterene diskuterer Stephen Hawkings-aktig oppdelinger av tidsforløp ("alt som kan skje skjer, i ett eller annet univers" og alt det der). Og så handlet resten av episoden om hvor mye valgene dine egentlig har å si, om ting kanskje bare skjer tilfeldig, om alt har en mening bak seg. Fri vilje vs fatalisme altså.

Jeg koplet det til noe jeg leser på i lingvistikken, Optimalitetsteori som, veldig forenklet, prøver å forklare hvorfor språk er så varierende (hvorfor har ikke alle språk endt opp med samme syntaks, hvilke "krefter" står for denne tverrspråklige variasjonen, ...) ved å postulere at det skjer en drakamp mellom deler av språket om hvem som skal uttrykke betydningsforskjeller (eller også mellom uttrykksfullhet og økonomi/talerens egen "latskap"). Den perfekte blanding kan ikke finnes fordi kravene til Språk i seg selv er uforenlige, du ender bare opp med en av mange konfigurasjoner som fyller flest mulig av disse kravene uten å fylle alle. (Et viktig krav er f.eks. det at en språklig variasjon må tilføre ny betydning - ellers er den overflødig; om ordstillingen uttrykker at et ord benevner mottakeren så trenger du ikke kasus for å si det samme osv.)


Vel, det høres litt søkt ut nå, jeg bare tenkte det kunne være en kul måte å tegne et bilde av fri vilje vs. fatalisme, som to størrelser som i sin helhet er uforenlige, mens i de enkelte tilfeller får man en viss fordeling som heller litt mot den ene eller den andre siden.

Går det an å være gratis-kleptoman? Isåfall må jeg være det. Hver gang jeg går forbi en av disse standsene som alltid bekler universitetsplassen med sine enorme reklameskilt, får jeg en besynderlig impuls til å snike meg bort og plukke opp _bare litt for mange_ halvtransparante plastpenner og harde peppermyntekarameller.

Studenttilværelsen har bare økt denne impulsen. Tidligere kunne den styres relativt lett ved å resiteret mantraet "Jeg Har et nøkkelhalsbånd allerede, og jeg bruker dem aldri uansett." Nå som jeg er nødt til å kjøpe alt selv, og ikke kan stjele av mamma lenger, har nye materialistiske tendenser vist sine stygge hoder. Under UngForsk-uka delte de ut tortillawraps. Som Kant filosoferte så er det lett gjort for hjernen å finne på etiske, logisk rasjonelle grunnlag for å gjøre ting som en vet er gale, noen ganger blir grunnlagene til og med ganske innfløkte. Jeg, derimot, trengte bare å tenke "Hmm, denne maten er Helt sikkert ikke ment for hordene med sultne ungdomsskoleelever som vandrer rådville rundt på universitetsplassen, jeg tror jeg fyller sekken."